Diktanalyse

TIL FORAARET

O Foraar! Foraar! red mig!
Ingen har elsket dig ømmere end jeg.

Dit første Græs er mig meer værd end en Smaragd.
Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd,
skjøndt jeg nok veed, at Roserne ville komme.

Ofte slyngede de Fyrige sig efter mig.
Det var som at være elsket af Princesser.
Men jeg flygtede: Anemonen, Foraarets Datter, havde min Tro.

O vidn da, Anemone, som jeg fyrigen har knælet for!
Vidner, foragtede Løvetand og Leerfivel,
at jeg har agtet eder meer end Guld, fordi I ere Foraarets Børn!

Vidn, Svale, at jeg gjorde Gjæstebud for dig som for et
hjemkommet fortabt Barn, fordi du var Foraarets Sendebud.

Søg disse Skyers Herre og bed, at de ikke længer maae ryste Naale
ned i mit Bryst fra deres kolde blaa Aabninger.

Vidn, gamle Træ, hvem jeg har dyrket som en Guddom
og hvis Knopper jeg hvert Foraar har talt ivrigere end Perler!

Vidn Du, som jeg saa ofte har omfavnet
med en Sønnesønssøns Ærbødighed for sin Oldefader.

Ah ja, hvor tidt har jeg ikke ønsket at være en ung Løn
af din udødelige Rod og at blande min Krone med din!

Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
Du er jo ærværdig som en Patriark.

Bed for mig, skal jeg øse Viin paa dine Rødder
og læge dine Ar med Kys.

Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
dine Blade alt suse derude.

O Foraar! den Gamle raaber for mig, skjøndt han er hæs.
Han rækker sine Arme mod Himlen, og Anemonerne,
dine blaaøiede Børn, knæle og bede at du skal
redde mig – mig, der elsker dig saa ømt.

 

ANALYSE

 

Dette er et av de siste diktene Henrik Wergeland skrev før han døde. Diktet handler om hans kjærlighet til våren og hans frykt for døden. Diktet viser hans desperate håp om å bli reddet fra døden.

 

Diktet er delt inn i 12 strofer. Han bruker ofte metaforer. Han sier en ting og mener noe annet, og leseren skal forstå den egentlige betydningen. I strofe nummer tre bruker han metafor om anemonene når han kaller de for "årets pryd". Og i neste strofe omtaler han anemonene som "Forårets datter", og det er også bare en omskriving som symboliserer noe dypere. Det sier noe om hvordan Wergeland oppfatter anemonene sin plass hos våren. Det er også mulig å se en sammenheng mellom komposisjonen i diktet, innholdet i diktet, og hvordan dikteren sitt liv var da "Til Foråret" ble skrevet. Diktet har en rolig start, for så å bygge seg opp etter hvert. Slutten er dramatisk og desperat, Wergeland sitt rop om hjelp ble klarere og klarere. Dette kan bli sett på i sammenheng med sykdommen hans, og hvordan den utviklet seg.

 

Diktet er også fullt av besjeling og sammenligninger, som i den andre og den tredje strofen. Her blir det første graset som kommer om våren sammenliknet med en smaragd, og rosene sammenlignes med prinsesser. I den fjerde strofen finner vi en mer indirekte sammenligning, hvor de vakre anemonene settes opp mot den forakten løvetanna og leirfivelen, som er ugress. I den neste strofen sammenlignes svalen med et hjemmekommet tapt barn. Ordene han sammenligner våren med, er ord som for de fleste av oss er veldig positive. Det vil si ord som prinsesser, guddom, perler og så videre. Vi forbinder disse ordene med noe fint og vakkert, og forstår dermed at Wergeland har et slikt bilde av våren.

 

I dette diktet kan vi tolke det som om Henrik Wergeland ber om at våren må redde ham fra døden. Med tanke på at Wergeland lå på dødsleie da han skrev dette diktet er det kanskje ikke så rart. Diktet viser hvor mye han elsker våren og hans frykt for døden. Noen av strofene kan tolkes som rene kjærlighetserklæringer til våren,  det kan virke som at Wergeland mener at hans kjærlighet til våren gjør at han er kvalifisert til å bli reddet fra døden.