Kjønnsroller nå og da

Tenk deg at du er en kvinne i tjue-tretti års alderen rundt 900 e.kr., du er midt i vikingtida og helt alene på gården, mannen din har dratt ut på vikingtokt. Dette medfører et stort ansvar, hvor du både må fø på unger og ta vare på gården. Sånn var livet for mange kvinner på den tida, spesielt de som var gift. På sett og vis var kvinnene ganske selvstendige i vikingtida, selv om de ikke var helt likestilt med mennene.
Vi kan jo prøve å sammenligne kvinnene i vikingtida med kvinnene i dag, har vi blitt mer likestilte?
På sett og vis var vel kvinnene ganske likestilte med mennene under vikingtida, det var jo tross alt de som hadde ansvaret over gården og ungene når mennene var på plyndringstokt. Allikevel var det nok langt igjen for kvinnene siden de ikke fikk være med på tinget, og dermed ikke fikk ha så mye de skulle ha sagt.
Nå må vi jo ikke stikke under en stol at også i nyere tid har ikke kvinner og menn vært likestilte, på førti og femtitallet var det jo sånn at kvinnene måtte være hjemme å passe barn og vaske hus hele dagen, mens mennene jobbet. Det var først på syttitallet, under flowerpower tiden, at ungdommen gjorde opprør mot foreldrenes generasjon. Jenter ville også ut i arbeidslivet, de vil ikke sitte hjemme slik som mødrene deres hadde gjort. Det var nå den lange kampen for likestilling begynte. Flere og flere jenter ville utdanne seg og få en lønnet jobb, men dette var ikke så enkelt som man skulle tro. Mange hadde fordommer mot at kvinner skulle begynne å jobbe, de fleste menn mente at jenter og kvinner ikke passet inn i arbeidslivet. Tre tiår har gått siden kampen begynte, vi er nå i det 21 århundre og vi kan se at kampen for likestilling har kommet langt. Faktisk så har likestillingskampen kommet så langt at vi nå kan finne kvinner i mange yrker som før var mannsdominert, og det er også mange kvinner som har ledende stillinger i firmaer, selv om det nok er ett lite stykke igjen der.

Nå som vi har kommet så langt i likestillingskampen som vi har gjort kan vi jo spørre oss selv, har vi fått nok. Jeg tror det rette svaret vil være nei, vi jenter og kvinner vil bare ha mer, det er som om vi aldri får nok. Vi kan jo begynne å lure på om det er noe alvorlig galt med oss, det virker nesten som at vi skriker for makt. Det er jo greit at vi også har lyst til å komme opp og fram her i verden, men blir det ikke litt vel mye opp og fram?
Den siste tiden har vi hørt mye om vår kamp for likestilling, men nå synes jeg vi begynner å bli nok likestilt, det neste nå er vel at menn skal gå hjemme mens vi damer og jenter er ute på plyndringstokt.

Det må snart gå opp for noen at vi kvinner faktisk ikke kan bli mer likestilt med menn, at det snart begynner å virke som at det er menn som må streve for å bli likestilt, at det er de som møter fordommer. For hvor mange ganger har vi ikke hørt nå at vi må jobbe for å få flere kvinner inn i de mannsdominerende yrkene og flere kvinner i ledende stillinger, hva da med menn? Burde vi ikke også jobbe for å få flere menn inn i kvinnedominerte yrker, sånn som barnehage og skole? For mange har nå tilværelsen blitt snudd opp ned, menn har blitt hjemmeværende fedre som tar seg av mat og hus, mens kvinner har dratt ut i den store verden for å tjene penger.
Kvinner tar mer og mer over på jobbmarkedet, og vi har også fått en lov som sier at minst 40 % av de ansatte på alle arbeidsplasser skal være kvinner. Hva da om det ikke er nok kvalifiserte kvinner til å fylle disse 40 %, skal vi da ta inn kvinner som ikke er kvalifiserte, uten å tenke på at det faktisk er mange menn som er mer en gode nok for jobben. Likestillingskampen som skulle sørge for mer rettferdighet mellom kvinner og menn har ikke bare gjort oss mer likestilte den har også gitt oss flere dilemmaer slik som dette.

Vi kan vel konkludere med at likestillingskampen aldri vil ta slutt, snart vil gutta kjempe for sine rettigheter og for å bli likestilt med oss igjen, så vil de igjen ta over makta og det er vi som på nytt må kjempe for å bli likestilt. En eneste ond sirkel som vi også kan kalle det.