Diktanalyse

TIL FORAARET

O Foraar! Foraar! red mig!
Ingen har elsket dig ømmere end jeg.

Dit første Græs er mig meer værd end en Smaragd.
Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd,
skjøndt jeg nok veed, at Roserne ville komme.

Ofte slyngede de Fyrige sig efter mig.
Det var som at være elsket af Princesser.
Men jeg flygtede: Anemonen, Foraarets Datter, havde min Tro.

O vidn da, Anemone, som jeg fyrigen har knælet for!
Vidner, foragtede Løvetand og Leerfivel,
at jeg har agtet eder meer end Guld, fordi I ere Foraarets Børn!

Vidn, Svale, at jeg gjorde Gjæstebud for dig som for et
hjemkommet fortabt Barn, fordi du var Foraarets Sendebud.

Søg disse Skyers Herre og bed, at de ikke længer maae ryste Naale
ned i mit Bryst fra deres kolde blaa Aabninger.

Vidn, gamle Træ, hvem jeg har dyrket som en Guddom
og hvis Knopper jeg hvert Foraar har talt ivrigere end Perler!

Vidn Du, som jeg saa ofte har omfavnet
med en Sønnesønssøns Ærbødighed for sin Oldefader.

Ah ja, hvor tidt har jeg ikke ønsket at være en ung Løn
af din udødelige Rod og at blande min Krone med din!

Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
Du er jo ærværdig som en Patriark.

Bed for mig, skal jeg øse Viin paa dine Rødder
og læge dine Ar med Kys.

Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
dine Blade alt suse derude.

O Foraar! den Gamle raaber for mig, skjøndt han er hæs.
Han rækker sine Arme mod Himlen, og Anemonerne,
dine blaaøiede Børn, knæle og bede at du skal
redde mig – mig, der elsker dig saa ømt.

 

ANALYSE

 

Dette er et av de siste diktene Henrik Wergeland skrev før han døde. Diktet handler om hans kjærlighet til våren og hans frykt for døden. Diktet viser hans desperate håp om å bli reddet fra døden.

 

Diktet er delt inn i 12 strofer. Han bruker ofte metaforer. Han sier en ting og mener noe annet, og leseren skal forstå den egentlige betydningen. I strofe nummer tre bruker han metafor om anemonene når han kaller de for "årets pryd". Og i neste strofe omtaler han anemonene som "Forårets datter", og det er også bare en omskriving som symboliserer noe dypere. Det sier noe om hvordan Wergeland oppfatter anemonene sin plass hos våren. Det er også mulig å se en sammenheng mellom komposisjonen i diktet, innholdet i diktet, og hvordan dikteren sitt liv var da "Til Foråret" ble skrevet. Diktet har en rolig start, for så å bygge seg opp etter hvert. Slutten er dramatisk og desperat, Wergeland sitt rop om hjelp ble klarere og klarere. Dette kan bli sett på i sammenheng med sykdommen hans, og hvordan den utviklet seg.

 

Diktet er også fullt av besjeling og sammenligninger, som i den andre og den tredje strofen. Her blir det første graset som kommer om våren sammenliknet med en smaragd, og rosene sammenlignes med prinsesser. I den fjerde strofen finner vi en mer indirekte sammenligning, hvor de vakre anemonene settes opp mot den forakten løvetanna og leirfivelen, som er ugress. I den neste strofen sammenlignes svalen med et hjemmekommet tapt barn. Ordene han sammenligner våren med, er ord som for de fleste av oss er veldig positive. Det vil si ord som prinsesser, guddom, perler og så videre. Vi forbinder disse ordene med noe fint og vakkert, og forstår dermed at Wergeland har et slikt bilde av våren.

 

I dette diktet kan vi tolke det som om Henrik Wergeland ber om at våren må redde ham fra døden. Med tanke på at Wergeland lå på dødsleie da han skrev dette diktet er det kanskje ikke så rart. Diktet viser hvor mye han elsker våren og hans frykt for døden. Noen av strofene kan tolkes som rene kjærlighetserklæringer til våren,  det kan virke som at Wergeland mener at hans kjærlighet til våren gjør at han er kvalifisert til å bli reddet fra døden.

Dikt til deg

Roser er røde

Fioler er blå

Våren er grønn

Og du er like skjønn

 

Løvetann er gule

Jordbær er røde

Vinden suser

Kjærligheten bruser

 

Syriner er rosa

Duer er grå

Jeg må nesten hvile

Jeg blir ør av å se deg smile

 

Påskeliljer er gule

Verden blir grønn

Du kommer inn døren

Nå lettes litt av børen

 

Stemoren er orange,

Lilla, gule og blå

Jeg kan ikke forklare

Hvorfor jeg elsker deg så

 

Bekkeblomen er gule

Vi gjemmer oss i skuret

Natten faller på

Men vi vil ikke gå

 

Rødkløveren er rosa

Været er fint

Vi sitter på standa

Mens vi holder hverandre i hånda

 

Rognebær er røde

I skogen er det en låve

Vi tar av oss tøyet

Mens vi hopper i høyet

 

Løvet faller

En sang jeg traller

Skolen begynner

Navnet ditt jeg nynner

 

Blåbær er blåe

Høsten er brun

Jeg tenker på deg

Håper du tenker på meg

 

Trærne er nakne

Verden er hvit

Vi møtes igjen

Kyss, klapp og klem

 

Forglemmegeien er blå

Solen skinner

Jeg forklarer deg nå

Hvorfor jeg elsker det så.

Inkariket

Inkariket var et indiansk samfunn i Latin-Amerika mellom 1100-tallet og 1500-tallet, men det ble ikke utbredt før på 1300-tallet.

Fra 1300- tallet og fram til fallet i 1533 bredte Inkariket seg fra Ecuador i nord, til Chile i sør. I løpet av denne perioden hadde Inkaene tre kjente ledere, Topa Inka, Huayana Inka og Atahualpa. Sistnevnte måtte sloss mot sin halvbror Huascar for å lede Inkaene. Det var Topa Inka’s far som la grunnlaget for inkarikets store ekspansjon, han ville samle store deler av Latin-Amerika til et rike, og med hjelp fra sin sønn  startet han sin ferd mot enevelde i Latin-Amerika.

Hovedstaten i Inkariket på denne tiden var Cuzco, som ligger i dagens Peru, og det var her lederne hadde palasset sitt. Det var hit alle beskjeder ble sendt fra de forskjellige stedene i Inkariket, men siden det var lange avstander fra de ytterste punktene av riket og inn til hovedstaden ble det laget en helt spesiell måte å sende beskjeder på. Det ble brukt budbringere som sprang et par kilometer hver før de ga den til nestemann. Beskjedene kom i form av quipus, som var et system med tråder i forskjellige farger som det ble laget knuter på, og slik fikk lederen greie på hvordan det stod til i de ulike delene av riket sitt.

Inkaene levde av å dyrke mais, poteter og andre rotfruker, og de hadde lamaer og alpakkaer som ga dem ull til klær og som fungerte som kløvdyr. Alle måtte betale en tredjedel av matbeholdningen sin til inkaen og templene i skatt, og de måtte også avtjene sin verneplikt i militæret. Inkaene hadde også lover og regler som de måtte følge, og dette viser at de levde i et vel organisert samfunn, et samfunn som ligner mye på slik vi har det i dag.

I starten av 1500-tallet ble Inkaene angrepet av spanjoler som var på jakt etter gullet deres. Ikke bare ble Inkaene drept i kamp, men mange døde også av sykdommer som spanjolene hadde tatt med seg og som de ikke var resistente mot. I 1533 kom det endelige nederlaget, da Atahualpa ble tatt til fange og drept av spanjolene.        

Kilder

http://www.snl.no/inka

http://www.peru.no/inkariket.htm

http://no.wikipedia.org/wiki/Inkariket

Tidslinjer 1, Aschehoug

Max Manus – En film i særklasse!

Da var det gjort, jeg har endelig sett Max Manus på kino, en uforglemmelig opplevelse. Den filmen hadde alt; drama, action, kjærlighet, vennskap og litt humor. Går det ann å få en bedre film?!

Filmen handlet om, som sikkert de fleste vet fra før av, livet til Max Manus og hans nærmeste venner under andre verdenskrig. I filmen fikk vi et innblikk i hvordan det var å være sabotør, og vi fikk også se et godt kameratskap mellom Max og vennene hans.

Skuespillerne i denne filmen var utrolig flinke til å gi en riktig karakteristikk av de egentlige personene, og filmskaperne hadde vært utrolig flinke til å finne skuespillere som lignet på de ekte personene.

Filmen virket veldig virkelig, som om du selv var øyevitne til alt som skjedde under andre verdenskrig. Max Manus vil jeg si er en film som burde gå under skolepensummet, den er basert på en sann historie og den gir oss veldig mye og viktig informasjon om hvordan det var å leve som motstander av Hitler og hans regime.

Jeg vil anbefale alle og se denne filmen, den er helt klart verdt penga !

Har nordmenn for store forhåpninger ?

VM i Librec er snart over, det er bare 5 mila for menn som står igjen. Da kommer spørsmålet opp igjen, hvordan kan vi oppsummere VM ?

Det har kommet klart fram fra mange at på kvinnesiden har vi hatt det dårligste VM på 16 år, og alle går rundt og er skuffet over at ikke de norske jentene presterte bedre enn de gjorde. De norske utøverne har fått høre det opptil flere ganger fra norske reportere “hva kunne du ha gjort bedre”.

Det er klart at det er frustrerende for både utøverne og og oss som sitter og ser på at de ikke havner på pallen, men vi må jo skjønne at vi ikke kan være på topp hele tiden? Det virker  nesten som at vi tar det som en selvfølge at norske toppidrettsutøvere skal være verdensmestere hele tiden, men da må jeg bare si at vi har en helt feil tankegang!

Såklart er det gøy at nordmenn vinner i store mesterskap og ved andre store annledninger, men vi må slutte å klage hver gang alt ikke går Norges vei, vi kan ikke være best hele tiden! Vi må også oppleve nedturer, akkurat som alle andre land.

Jeg vil bare sitere det Therese Johaug sa i dag etter 3 mila “ je gikk så godt je kunna, men i dag va je itte bære”. For Norges yndlinger går så godt de kan, hele tiden, selv om vi ikke er øverst på pallen under hver eneste konkurranse og hvert eneste løp.

Så jeg vil bare si til alle dere som går og furter og klager hver gang Norge ikke ligger i toppen; Slutt med det, det påvirker faktisk utøverne mer en de viser!